Etter paneldebatten i regi av Adresseavisen om den økende ungdomskriminaliteten i Trondheim 29. april, er det på sin plass å lufte noen tanker jeg har gått med en stund. En av de tingene som hele tiden kommer opp når vi snakker om ungdomskriminalitet er utenforskap, men legger Trondheim til rette for tilhørighet? Da snakker jeg ikke bare om den mellommenneskelige tilhørigheten, men rent geografisk. Gir vi ungdommene eierskap til byen sin?
Jeg har en bokutgivelse rett rundt hjørnet: «Rekviem for en by». En dødsmesse for Trondheim, rett og slett. Inspirert av frustrasjonen etter et møte arrangert av kommunen, kamuflert som en idédugnad, hvor beboerne i bydelen skulle få komme med våre innspill til utbyggingsplaner i nærområdet vårt. Det viste jo seg at det hele egentlig var avgjort, og vi hadde null påvirkningskraft. Den følelsen av total frarøvelse av eierskap og medbestemmelsesrett over mitt «hjem» satte meg helt ut. Jeg ble rett og slett forbannet! Et opprørsk sinne som fikk meg til å brøle. En følelse av å ikke bli hørt, ikke ha verdi.
Trondheim er en by under stor utvikling. Hele bydeler planlegges. Barnefamiliene skal nærmere sentrum, så da må det bygges lekeplasser og gode uteområder for lek og utfoldelse. Problemet er at det er det private næringslivet som snart eier hele byen vår, og som står bak mye av byutviklingen. Når det bygges skal utbygger tjene mest mulig, og man sier det er «bærekraftig» å skvise mest mulig mennesker inn på minst mulig plass. Men handler bærekraft bare om å nå nullutslippsmålet? Tydeligvis gjør byutviklingen i Trondheim det. Man tar ikke hensyn til at bla trangboddhet kan føre til flere uheldige konsekvenser for barnefamilier, og spesielt i ungdomstiden. Man trenger vel ikke mer enn en treroms på 60 kvadratmeter når man er en liten familie med to barn i barnehagealder? Men hva når ungene blir 13 og 15 og har fem venner hver de vil henge med? Og man kanskje har fått en attpåklatt?
Når man bor trangt, og foreldre for eksempel må prioritere at de yngste barna må få sove, sendes ungdommene ut. I Oslo snakkes det om «utebarn». De tilbringer mer av tiden sin ute enn hjemme. Det at de tilbringer så mye tid utenfor hjemmet, uten oppsyn av voksne, gjør disse ungdommene sårbare for rekruttering til dårlige miljøer. Men er det egentlig så rart at de søker tilhørighet og fellesskap? De får ikke være hjemme. De blir bortvist fra lekeplassen, om de sitter i dissestativet og ler. Basketballbanen blir fjernet, fordi de bråker for mye når de hygger seg. Og gud forby om de stuper ut i vannet på Grilstad marina, og ødelegger for «båtfolket». Når det sludder og snør som verst blir de nektet adgang på kjøpesentre. De må traske hvileløst videre. Mangel på gode uterom i lokalmiljøet gjør også at de blir «kamp» om de få eksisterende rommene, noe som kan skape konflikter på tvers av og innad i bydeler.
Når det er det private næringslivet som står bak byutviklingen, så koster det å bruke byen. Når du beveger deg rundt skal noen tjene på det. Du kan ikke gå på do eller varme deg, uten å måtte betale. Hva med å kreve at det må legges til rette for fellesarealer i alle bygg som kan benyttes av beboere?
Vi har en ungdomsfiendtlig by, spesielt hvis man ikke driver med organiserte fritidsaktiviteter. Har du lyst til å begynne å spille fotball som 14-åring, så er det for sent. Laget har blitt toppet siden 1. klasse, det er ikke rom for å bare spille fotball for moro skyld. Skal du skate på Trikkestallen, må du betale. Skal du delta på aktiviteter, må du betale. Vil du oppleve kultur, må du betale. De som ikke kan betale, havner utenfor. Hva med åpen gymsalene i bydelene? Gratis bading i kommunale bad noen ganger i måneden? All ungdom får minst en gratisbillett til en teaterforestilling i året?
Det finnes ikke varmestuer hvor man kan trekke inn og bare være sammen. Hvor trygge voksne spør om de trenger noe. En brødskive? En prat? En klem? Trygge voksne som tåler litt guttastemning eller kjærlighetssorg.
Ungdom har til alle tider vært symbolet på opprør. Overmodighet, dårlig utviklet konsekvenstenkning og hormoner forvandler våre søte små til noe uregjerlig og fremmed. Men vi må vise at vi elsker dem, betingelsesløst. Slutte å jage de bort, overalt hvor de er. Kanskje det er på tide å spørre dem: Hva trenger du? Hvordan skal din by være?
Vi glemmer hvem som «eier» byen «vår». For det er faktisk vår by! Din by, min by. Skal ungdommer slå rot og føle eierskap, så må de faktisk inkluderes.
Kjære politikere og utbyggere. Nå når dere skal skape hjem for fremtidens innbyggere: Har dere tatt hensyn til ungdommen? Hvor mange kvadrat per ungdom er satt av til fristeder, rom for utfoldelse og mestringsfølelse? Bygges det boliger som legger til rette for at det skal være plass til vennskap, og en ekstra stol ved matbordet? At man kan sitte og le med kompiser, uten å vekke lillesøster?
Gi ungdommen plass! Vis at dere bryr dere. At dere ser dem!
Les flere saker og debattinnlegg om økende ungdomsvold her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!